2. april er ikke bare dagen jeg feirer bursdagen min, det er også dagen jeg i 2009 fullførte den første versjonen av bokmanuset til Hestenes klan. Og akkurat nå viste 2. april seg også å være er dagen vi mottok den første tilbakemeldingen på filmmanuset til Hestenes klan fra den eksterne manuskonsulenten vi har hyret inn etter tildelingen av utviklingsmidler fra Norsk Filminstitutt (NFI).
Og det var sannelig litt av en tilbakemelding! Ikke bare fordi konsulenten er enig i at tematikken "danner et glitrende utgangspunkt for en dramatisk og flott film", men også fordi vi deler en oppfatning om at dette kan bli en film med universelle kvaliteter for et bredt publikum. Billy Elliot ble nevnt... :)
Det jeg liker best med den lesningen som er gjort er at manuskonsulenten til det fulle forstår hva kjernen i historien er - også i de sekvensene som ikke er helt forløste - og dermed er i en posisjon til å komme med råd og innspill i forhold til selve grunnprosjektet. Altså råd og innspill som er verdt noe! De svake punktene i manus er også behørig kommentert og luftet - og veldig to the point.
Det er få ting jeg ønsket meg mer til bursdagen enn nettopp dette! Jeg er glad for å ha en til å spille ball med her, ettersom jeg tydelig har kjent at skoen trykker, men samtidig har hatt litt problemer med å identifisere hvor.
Jeg har tidligere skrevet mye om hvor blind man blir i forhold til sin egen tekst etterhvert, men det finnes heldigvis kurer mot det. En effektiv og noen ganger tøff kur for å bøte på blindheten er å legge teksten til side over en lengre periode. En annen effektiv kur er å hente inn en som ser godt, og få vedkommende til å forklare i detalj hva han eller hun ser.
For å være på den sikre siden har vi gjort begge deler her. Så nå sitter jeg med gode innspill fra friske øyne på et manus jeg ikke har tatt i én eneste gang i tidsrommet 26. oktober til 26. mars. Det hjelper! :)
Går alt etter planen har vi vårt neste manusmøte til uka og da er vi fire hoder med ett mål:
Å skape best mulig grunnlag for en fremtidig film. Jeg gleder meg!
- VELKOMMEN -
Bestselgeren Hestenes klan ble utgitt av Cappelen Damm i 2010 og er regnet som en crossover, det vil si en ungdomsbok som har potensial for å nå et voksent publikum.
Hestenes klan er ikke en hesteroman i tradisjonell forstand, men en roman som blant annet tematiserer møtepunktet mellom hest og menneske. Et møtepunkt som lett kan overføres til menneskets møte med naturen - både den ytre naturen og vår indre. Når det er sagt vil nok mange hestefolk finne en ekstra dimensjon i romanen fordi den presenterer en filosofi knyttet til hestehåndtering som er ukjent for de fleste. Dette er nok også grunnen til at romanen har fått særlig stor oppmerksomhet i hestemiljøet og svært god mottakelse i nisjeredaksjoner både i Norge og i Sverige (se omtale/blogger).
Live Bonnevie ble nominert til Debutantprisen 2010 av Kulturdepartementet. Juryens begunnelse:
"Bonnevie skriver medrivende og underholdende om de store spørsmålene i livet. Dette er et dyktig oppbygd drama som holder leseren fanget fra første til siste side. De intense skildringene av mennesker, dyr og natur bidrar også til at dette har blitt en svært fengende romandebut."
Hestenes klan er også utgitt på tysk med tittelen Zwischen Himmel und Erde.
Live Bonnevie ble nominert til Debutantprisen 2010 av Kulturdepartementet. Juryens begunnelse:
"Bonnevie skriver medrivende og underholdende om de store spørsmålene i livet. Dette er et dyktig oppbygd drama som holder leseren fanget fra første til siste side. De intense skildringene av mennesker, dyr og natur bidrar også til at dette har blitt en svært fengende romandebut."
Hestenes klan er også utgitt på tysk med tittelen Zwischen Himmel und Erde.
NB: Dette er en midlertidig hjemmeside. Bruk gjerne Facebook for kommentarer! :)
tirsdag 2. april 2013
torsdag 21. mars 2013
BOK BLIR FILM 10: UTVIKLINGSSTØTTE I BOKS!
Etter ulidelig lang ventetid er det omsider offisielt at vi har fått utviklingsstøtten vi søkte om fra Norsk Filminstututt! Dette er en støtte som er gitt etter kunstnerisk vurdering, og den er ikke bare viktig for oss der manusprosessen står nå, den kan vise seg å være avgjørende for målet om å lykkes med en fremtidig filmatisering fordi den skaper er romsligere handlingsrom for oss fremover mot søkanden om produksjonsstøtte. Med disse midlene har vi alle muligheter til å gi manus et nytt, markant løft! Jubel!
I de nærmeste ukene skal vi jobbe for å få inn en ekstern manuskonsulent vi har jobbet mye med tidligere - en person jeg har stor faglig respekt for. Dette blir første gang manus møter en som har dramaturgi som fag og det innebærer at manus leses med et nytt blikk. Produsenten har sitt blikk, regissøren har sitt blikk og jeg, som manusforfatter, har mitt blikk. Men fra en ekstern manuskonsulent ønsker vi oss mer enn et friskt blikk. Vi ønsker oss et blikk som er særdeles skjerpet når det gjelder dramaturgiens finere nyanser og vi ønsker ikke minst å utfordres på de valgene vi har tatt underveis.
Den omskrivingen som ligger foran meg nå blir nok en av de mest krevende jeg har gjort så langt. Jeg tenker på en måte at det er nettopp denne versjonen jeg har øvet meg på å skrive de snart 15 årene jeg har jobbet i filmbransjen. Verken mer eller mindre. Men når målet er å lage en hestefilm helt utenom det vanlige kan man ikke tillate seg å ta lett på det... :)
Du kan lese mer om tildelingen i artikkelen "Et viktig steg nærmere drømmen" på hest.no.
To be continued -
I de nærmeste ukene skal vi jobbe for å få inn en ekstern manuskonsulent vi har jobbet mye med tidligere - en person jeg har stor faglig respekt for. Dette blir første gang manus møter en som har dramaturgi som fag og det innebærer at manus leses med et nytt blikk. Produsenten har sitt blikk, regissøren har sitt blikk og jeg, som manusforfatter, har mitt blikk. Men fra en ekstern manuskonsulent ønsker vi oss mer enn et friskt blikk. Vi ønsker oss et blikk som er særdeles skjerpet når det gjelder dramaturgiens finere nyanser og vi ønsker ikke minst å utfordres på de valgene vi har tatt underveis.
Den omskrivingen som ligger foran meg nå blir nok en av de mest krevende jeg har gjort så langt. Jeg tenker på en måte at det er nettopp denne versjonen jeg har øvet meg på å skrive de snart 15 årene jeg har jobbet i filmbransjen. Verken mer eller mindre. Men når målet er å lage en hestefilm helt utenom det vanlige kan man ikke tillate seg å ta lett på det... :)
Du kan lese mer om tildelingen i artikkelen "Et viktig steg nærmere drømmen" på hest.no.
To be continued -
fredag 8. mars 2013
SKOLETURNÉ AGDER - VÅR 2013
Nettopp tilbake fra en ny uke på turné (4.-8. mars), der jeg har gjestet ungdomstrinnet på Abel, Stinta, Moltemyr, Fjære og Stuenes skole. Tilsammen 15 skoleklasser og rundt regnet 400 elever senere, er jeg full av inntrykk, som alltid.
På denne turneen var det lagt opp til rene forfatterbesøk, dvs et møtepunkt mellom forfatter og elever, med ganske stor grad av fleksibilitet. For meg er noe av ryggraden i disse besøkene å formidle både skriveglede og leseglede - og jeg har plenty av begge, for å si det slik.
I alle klassene jeg besøker er det noen elever som ikke leser i det hele tatt, og selv om alle klasser har en gruppe flittige lesere, er det overraskende mange som leser lite. Det mest påfallende er riktignok hvordan lesefrekvensen faller etter hvert som elevene blir eldre. Burde det ikke egentlig vært omvendt? Med turneer som dekker mellomtrinnet, ungdomsskolen og vgs ser jeg med all mulig tydelighet at jo eldre elevene er, desto mindre leser de. For meg handler dermed møtepunktet med elevene mye om å minne dem om hvorfor vi leser - og ikke minst hva vi får igjen for det. Samtidig har jeg også et overordnet mål om å gi elevene en innføring i det å skrive episk tekst, samt gode verktøy for å holde en fortelling stram.
Det er jo ikke slik at det bare er forfattere som må kunne skrive i dagens samfunn, og helst også bør kunne skrive godt også. Tidene har forandret seg og det er verdt å merke seg at en stadig større del av både den mellommenneskelige og den profesjonelle dialogen blir skriftlig, noe som stiller helt andre krav til elevenes ferdigheter på dette området enn tilfellet var tidligere.
Det overrasker meg derfor litt at ikke skolene i større grad fokuserer på å gi elvene reell lesekompetanse, dvs ikke bare gir dem innføring i hvordan tekst tolkes, men også lærer dem teknikker for hvordan en tekst kan fortæres. Det å bidra til øke gjennomsnittlig lesehastighet til elevene er å gi dem et verktøy de vil få stor glede av resten av livet. Hvorfor lese 250 ord i minuttet når du med litt trening kan lese 1000?
Heldigvis finnes det rikelig med nettressurser tilgjengelig på dette området, og det tar kortere tid enn man skulle tro å bli en superleser. :)
På denne turneen var det lagt opp til rene forfatterbesøk, dvs et møtepunkt mellom forfatter og elever, med ganske stor grad av fleksibilitet. For meg er noe av ryggraden i disse besøkene å formidle både skriveglede og leseglede - og jeg har plenty av begge, for å si det slik.
I alle klassene jeg besøker er det noen elever som ikke leser i det hele tatt, og selv om alle klasser har en gruppe flittige lesere, er det overraskende mange som leser lite. Det mest påfallende er riktignok hvordan lesefrekvensen faller etter hvert som elevene blir eldre. Burde det ikke egentlig vært omvendt? Med turneer som dekker mellomtrinnet, ungdomsskolen og vgs ser jeg med all mulig tydelighet at jo eldre elevene er, desto mindre leser de. For meg handler dermed møtepunktet med elevene mye om å minne dem om hvorfor vi leser - og ikke minst hva vi får igjen for det. Samtidig har jeg også et overordnet mål om å gi elevene en innføring i det å skrive episk tekst, samt gode verktøy for å holde en fortelling stram.
Det er jo ikke slik at det bare er forfattere som må kunne skrive i dagens samfunn, og helst også bør kunne skrive godt også. Tidene har forandret seg og det er verdt å merke seg at en stadig større del av både den mellommenneskelige og den profesjonelle dialogen blir skriftlig, noe som stiller helt andre krav til elevenes ferdigheter på dette området enn tilfellet var tidligere.
Det overrasker meg derfor litt at ikke skolene i større grad fokuserer på å gi elvene reell lesekompetanse, dvs ikke bare gir dem innføring i hvordan tekst tolkes, men også lærer dem teknikker for hvordan en tekst kan fortæres. Det å bidra til øke gjennomsnittlig lesehastighet til elevene er å gi dem et verktøy de vil få stor glede av resten av livet. Hvorfor lese 250 ord i minuttet når du med litt trening kan lese 1000?
Heldigvis finnes det rikelig med nettressurser tilgjengelig på dette området, og det tar kortere tid enn man skulle tro å bli en superleser. :)
lørdag 2. mars 2013
DEBATT PÅ ARCTIC EQUESTRIAN GAMES
I forbindelse med paneldebatten "Er dagens hestehold og sport på hestens premisser", der jeg var invitert til å sitte i panelet, er det nå lagt ut en oppsummerende artikkel, samt videoklipp fra selve debatten på hest.no. Hele artikkelen kan du lese her, og i klippet under redegjør jeg for deler av mitt syn på saken.
Jeg har også skrevet et eget innlegg fra arrangementet, der jeg utdyper noen av punktene vi diskuterte. Dette innlegget finner du på min hesteblogg.
Jeg har også skrevet et eget innlegg fra arrangementet, der jeg utdyper noen av punktene vi diskuterte. Dette innlegget finner du på min hesteblogg.
torsdag 14. februar 2013
SKOLETURNÉ: OPPLAND VÅR 2013
På de åtte skolene jeg har besøk har jeg møtt totalt 21 skoleklasser på mellomtrinnet, og det er like spennende hver gang! Jeg har lagt opp denne turneen ganske annerledes enn turneene i fjor høst. Den gangen brukte jeg en del powerpoint, men det har jeg sluttet helt med. På mellomtrinnet har jeg erfart at det fungerer mye bedre å snakke direkte til elevene, uten å peke og forklare på skjerm samtidig. Da fokuserer de bedre på det som blir sagt, og er dermed blir de i større grad i stand til å delta med i samtalene rundt de ulike temaene. Resultatet er en mer organisk dialog, et mer fleksible opplegg og et større rom for meddiktning. Veldig moro!
torsdag 7. februar 2013
DEBATT OG FORFATTERSEMINAR PÅ AEG!
I forbindelse med Arctic Equestrian Games (AEG) har jeg blitt invitert til å delta i en paneldebatt med tittelen: "Er dagens hestehold og sport på hestens premisser?"
Det blir også arrangert et forfatterseminar der jeg skal snakke om Hestenes klan og det gleder jeg meg virkelig til! Dette seminaret blir også en gyllen mulighet til å fortelle litt om hvordan det går i arbeidet med filmatiseringen, og ikke minst hva vi leter etter!
Dette er tidene:
Torsdag 21. februar kl. 17.30: Paneldebatt "Hestehold/sport på hestens premisser?"
Fredag 22. februar kl 17.30: Forfatterseminar om Hestenes klan
AEG er et av Norges største hesteshow og arrangeres for 8. gang i år. Arrangementet består av konkurranser (både nasjonale og internasjonale) i sprangridning, dressur, kjøring, mounted games, islandhest og voltige. I tillegg arrangeres det showklasser, messe, oppvisninger, seminarer, clinics mv.
AEG arrangeres på Oslofjord Convention Senter i Stokke, utenfor Tønsberg i perioden 14. - 24. Den serien med seminarer som jeg deltar i, er gratis for alle som har billetter til AEG disse dagene. Du kan lese mer om seminarene her!
Det blir også arrangert et forfatterseminar der jeg skal snakke om Hestenes klan og det gleder jeg meg virkelig til! Dette seminaret blir også en gyllen mulighet til å fortelle litt om hvordan det går i arbeidet med filmatiseringen, og ikke minst hva vi leter etter!
Dette er tidene:
Torsdag 21. februar kl. 17.30: Paneldebatt "Hestehold/sport på hestens premisser?"
Fredag 22. februar kl 17.30: Forfatterseminar om Hestenes klan
AEG er et av Norges største hesteshow og arrangeres for 8. gang i år. Arrangementet består av konkurranser (både nasjonale og internasjonale) i sprangridning, dressur, kjøring, mounted games, islandhest og voltige. I tillegg arrangeres det showklasser, messe, oppvisninger, seminarer, clinics mv.
AEG arrangeres på Oslofjord Convention Senter i Stokke, utenfor Tønsberg i perioden 14. - 24. Den serien med seminarer som jeg deltar i, er gratis for alle som har billetter til AEG disse dagene. Du kan lese mer om seminarene her!
mandag 21. januar 2013
BOK BLIR FILM 9: MØTE MED NFI
I dag, 21. januar kl. 10:00 hadde regissør, produsent og jeg vårt første møte med NFI. Et møte der vi etter beste evne redegjorde for våre filmatiske ambisjoner og tanker rundt hvordan en fremtidig film basert på Hestenes klan ville kunne komme til å bli. Det ble et veldig godt møte, med mange positive tilbakemeldinger og også gode innspill fra NFI.
Vi gikk ut av møtet med en god følelse, men uten avklaring. Konsulenten ønsker å snakke med alle søkerne før hun konkludere. Dermed er det bare å smøre seg med tålmodighet. Igjen. :)
Vi gikk ut av møtet med en god følelse, men uten avklaring. Konsulenten ønsker å snakke med alle søkerne før hun konkludere. Dermed er det bare å smøre seg med tålmodighet. Igjen. :)
mandag 3. desember 2012
NY ROMAN UNDERVEIS!
Helt siden jeg debuterte med Hestenes klan har jeg hatt en klar plan om å følge opp historien med flere bøker. Det er en kjent sak at det originale bokmanuskriptet til Hestenes klan var omtrent dobbelt så langt som den romanen som ble utgitt, og mye av det vi tok ut ble ikke tatt ut fordi det var dårlig, men fordi historien som sådan ble både strammere og mer kraftfull i fortettet form.
Disse 3-400 boksidene, som veldig få mennesker utover forlaget har lest, har jeg fortsatt og jeg ser at mange av dem passer inn i en utvidet fortelling som fortsatt lever sterkt i meg. La meg raskt få legge til at jeg i denne omgang ikke skriver på den oppfølgeren mange lesere har gitt uttrykk for at de venter på, selv om jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å skrive den en vakker dag. :)
Når det er sagt berører den nye romanen i høyeste grad mye av tematikken som var å finne i Hestenes klan og det er rikelig med referansepunkter i det nye stoffet, hva gjelder både karakterer og geografi. Den nye romanen vokser på mange måter ut av kjernen til Hestenes klan, men den hviler også tungt på det omfattende materialet jeg sitter på etter et langt liv med hester og ikke minst etter 15 år med dedikert research.
De to siste årene har mitt hovedfokus som forfatter primært vært å realisere filmmanuset basert på Hestenes klan. Dette arbeidet er en pågående prosess, som hele tiden veksler mellom intense og rolige faser, og det er i de rolige fasene jeg forsøksvis finner rom til å skrive på den nye romanen.
Det skal riktignok sies at høsten 2012 har ikke har hatt plagsomt mange rolige faser å by på. Den har vært uvanlig hektisk, ikke minst på jobben, der den nasjonale og internasjonale lanseringen av den formidable filmsuksessen Kon-Tiki virkelig krever alle mann på dekk og vel så det. Den nye romanen har med andre ord måttet klare seg med marginalt av plass i klem mellom familieliv og utviklingen av spillefilmmanus, men selv under slike forhold har den interessant nok vokst seg stadig større.
Den kommende uken blir selve syreprøven når det gjelder progresjonen i dette prosjektet, og det blir også den første gangen denne fortellingen får det rommet den egentlig fortjener. Etter noen tøffe tak på jobb de siste ukene har jeg opparbeidet meg nok avspasering til å skrive på fulltid hele den kommende uken og jeg kan knapt finne ord for å uttrykke hvor mye det betyr for meg akkurat nå. Saken er at den nye romanen for en stor del består av stoff som er uhyre krevende å gå inn og ut av, og den krever virkelig rom. Mer rom enn Hestenes klan, på mange måter, og jeg er svært spent på hvordan skrivingen tar i vei i dagene som kommer.
Jeg kan ikke love at jeg rekker høstlisten 2013, men det er definitiv det jeg sikter mot!
Disse 3-400 boksidene, som veldig få mennesker utover forlaget har lest, har jeg fortsatt og jeg ser at mange av dem passer inn i en utvidet fortelling som fortsatt lever sterkt i meg. La meg raskt få legge til at jeg i denne omgang ikke skriver på den oppfølgeren mange lesere har gitt uttrykk for at de venter på, selv om jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å skrive den en vakker dag. :)
Når det er sagt berører den nye romanen i høyeste grad mye av tematikken som var å finne i Hestenes klan og det er rikelig med referansepunkter i det nye stoffet, hva gjelder både karakterer og geografi. Den nye romanen vokser på mange måter ut av kjernen til Hestenes klan, men den hviler også tungt på det omfattende materialet jeg sitter på etter et langt liv med hester og ikke minst etter 15 år med dedikert research.
De to siste årene har mitt hovedfokus som forfatter primært vært å realisere filmmanuset basert på Hestenes klan. Dette arbeidet er en pågående prosess, som hele tiden veksler mellom intense og rolige faser, og det er i de rolige fasene jeg forsøksvis finner rom til å skrive på den nye romanen.
Det skal riktignok sies at høsten 2012 har ikke har hatt plagsomt mange rolige faser å by på. Den har vært uvanlig hektisk, ikke minst på jobben, der den nasjonale og internasjonale lanseringen av den formidable filmsuksessen Kon-Tiki virkelig krever alle mann på dekk og vel så det. Den nye romanen har med andre ord måttet klare seg med marginalt av plass i klem mellom familieliv og utviklingen av spillefilmmanus, men selv under slike forhold har den interessant nok vokst seg stadig større.
Den kommende uken blir selve syreprøven når det gjelder progresjonen i dette prosjektet, og det blir også den første gangen denne fortellingen får det rommet den egentlig fortjener. Etter noen tøffe tak på jobb de siste ukene har jeg opparbeidet meg nok avspasering til å skrive på fulltid hele den kommende uken og jeg kan knapt finne ord for å uttrykke hvor mye det betyr for meg akkurat nå. Saken er at den nye romanen for en stor del består av stoff som er uhyre krevende å gå inn og ut av, og den krever virkelig rom. Mer rom enn Hestenes klan, på mange måter, og jeg er svært spent på hvordan skrivingen tar i vei i dagene som kommer.
Jeg kan ikke love at jeg rekker høstlisten 2013, men det er definitiv det jeg sikter mot!
onsdag 7. november 2012
SKOLETURNÉ: AUST-AGDER HØST 2012
Denne uken er jeg ute på årets siste skoleturné - og min første på ungdomstrinnet. Startet i Bykle, innerst i Setesdal søndag kveld og jobber meg sørover. Skal besøke 8 skoler totalt og møte rundt 400 elever, og denne gangen er det forfatterskapet, skriveprosessen og Hestenes klan jeg skal snakke om.
Føret har vært blandet, og da jeg kom kjørende over fjellet på vei til Bykle, så jeg på sporene etter bilen foran meg at den slingret farlig mye i svingene. Så mye at sjåføren kjørte rett ut av veien og måkte ned ei diger gran, faktisk. Det så dramatisk ut da jeg kom dit, med den mørke bilen langt utenfor veibanen, men begge guttene i bilen var uskadd og kranbil var underveis, så de avslo tilbud om både skyss og opphold i varm bil. Håper alt gikk greit med dem, men bilen må trolig på verksted.
Føret har vært blandet, og da jeg kom kjørende over fjellet på vei til Bykle, så jeg på sporene etter bilen foran meg at den slingret farlig mye i svingene. Så mye at sjåføren kjørte rett ut av veien og måkte ned ei diger gran, faktisk. Det så dramatisk ut da jeg kom dit, med den mørke bilen langt utenfor veibanen, men begge guttene i bilen var uskadd og kranbil var underveis, så de avslo tilbud om både skyss og opphold i varm bil. Håper alt gikk greit med dem, men bilen må trolig på verksted.
Hva kan jeg si om turnéen så langt? Det er ufattelig vakkert i Setesdal og jeg møter så mye fine folk underveis! Og så sover jeg på litt odde steder, ettersom det er lavsesong. På hotellet i Bykle var det bare meg og to andre gjester. På det neste hotellet var jeg eneste gjest. Ganske sært å ha et helt hotell for seg selv, men det ble et veldig produktivt døgn...
Ellers har turnéplanleggeren gjort en strålende jobb med å legge opp reiseruta. Timeplanen er veldig romslig, så det blir aldri stress og det er en fin ting, for de opererer jo ikke med gateadresser på bygda, så det kan være en utfordring å finne fram noen ganger - ikke minst for en som stort sett sitter og tenker på neste kapittel i den nye romanen.
I denne regionen har jeg en del hestevenner, så det blir både hest og hesteprat om kvelden - berikende som alltid. Gleder meg til de siste to dagene og gleder meg til å komme hjem til familien til helgen. Takk Apple for Facetime - og takk naturen for dette:
torsdag 1. november 2012
BOK BLIR FILM 8: SØKNAD TIL NFI
Den siste versjonen av filmmanuset, versjon IV, ble en milepæl i manusarbeidet for min del. Dette er versjonen vi søker om prosjektutvikling med - og da går vi inn i en ny periode med venting gjetter jeg på.
På en måte tror jeg det kan være godt for meg å slippe litt tak i prosjektet en periode. Det har vært rimelig intenst ganske lenge nå og selv om jeg aldri egentlig blir lei av stoffet, er det veldig krevende å leve med det kontinuering over dager, uker, måneder og år.
Det blir svært spennende å høre hva spillefilmkonsulenten på Norsk Filminstitutt tenker om prosjektet og ikke minst hvordan hun vurderer manuset. Får vi utviklingsstøtte kan vi hente inn eksterne lesere og kanskje kan jeg også skrive med noe som likner lønn en periode. Det hadde vært veldig behagelig å ha pluss på kontoen litt. Det begynner å bli veldig lenge siden sist...
Det manuset jeg har levert fra meg har mange gode kvaliteter, så jeg er veldig optimistisk. Samtidig er jeg ydmyk i forhold til det fortsatt er et stykke vei som gjenstår. Men det jeg virkelig ønsker meg er noen å gå denne veien sammen med, og er det noen jeg gjerne vil ha med på laget, så er det Norsk Filminstitutt. Fingers crossed!
På en måte tror jeg det kan være godt for meg å slippe litt tak i prosjektet en periode. Det har vært rimelig intenst ganske lenge nå og selv om jeg aldri egentlig blir lei av stoffet, er det veldig krevende å leve med det kontinuering over dager, uker, måneder og år.
Det blir svært spennende å høre hva spillefilmkonsulenten på Norsk Filminstitutt tenker om prosjektet og ikke minst hvordan hun vurderer manuset. Får vi utviklingsstøtte kan vi hente inn eksterne lesere og kanskje kan jeg også skrive med noe som likner lønn en periode. Det hadde vært veldig behagelig å ha pluss på kontoen litt. Det begynner å bli veldig lenge siden sist...
Det manuset jeg har levert fra meg har mange gode kvaliteter, så jeg er veldig optimistisk. Samtidig er jeg ydmyk i forhold til det fortsatt er et stykke vei som gjenstår. Men det jeg virkelig ønsker meg er noen å gå denne veien sammen med, og er det noen jeg gjerne vil ha med på laget, så er det Norsk Filminstitutt. Fingers crossed!
tirsdag 23. oktober 2012
SKOLETURNÉ: OPPLAND HØST 2012
Denne uken er jeg tilbake på ny turné med DKS (Den Kulturelle Skolesekken) i Oppland fylke. Igjen er det opplegget Tekst blir bok blir film jeg reiser rundt med, og nå har jeg en veldig klar plan for hvordan jeg skal legge opp løpet for å få elevene i dialog. Den gode dialogen på vgs sitter litt lenger inne enn dialogen på mellomtrinnet, men jeg jakter fortsatt på den.
Det er ambisiøst å favne både tekst blir bok og bok blir film i løpet av én skoletime, så en av grunnene til at det har vært utfordrende å få elevene i tale er at det er vel mye stoff som skal formidles i løpet av tidsvinduet vi har til rådighet. En annen utfordring er at det sjelden er rene skoleklasser jeg møter, men elever fra ulike klasser som settes sammen. Det gjør dem mer reserverte, påpekte en av lærerne, og det var oppklarende for meg. Det er mitt ansvar å passe på at kart og terreng stemmer når jeg er på turné, og jeg tror jeg har funnet en form på opplegget som fungerer nå.
I dag startet jeg på Valle vgs, som er den første naturbrukskolen jeg har besøkt. Landlig beliggende, med stall for elevenes egne hester og en egen hest og hovslager-linje. Fin elevgruppe som hadde noen ordentlig påslåtte elever. Fortsatt følte jeg nok at jeg snakker i overkant mye, men denne gangen hadde vi i alle fall den angitte tiden til rådighet, og det hjelper selvfølgelig en hel del. Det er stor forskjell på 40 minutter (som var det jeg fikk tildelt forrige uke) og 45-60 minutter, som er den lengden opplegget egentlig er beregnet på.
Etter Valle vgs dro jeg videre til Lena vgs, og der fant jeg min første klasse på dette trinnet som virkelig hadde noe på hjertet, og var åpne for å tenke høyt - på ordentlig! Utrolig mye mer givende enn å stå og høre på min egen stemme preike i vei, mens jeg lurer på om tilhørerne har sovnet eller bare er på Facebook. At elevene i denne klassen hadde så mange tanker rundt temaet da jeg åpnet for spørsmål at vi gikk 40 minutter over tiden er ren bonus! En virkelig god dag!
Som en som reiser rundt på mange ulike skoler, treffer flere hundre elever og opplever flere ulike former for læringsmiljø er det umulig å unngå å stille seg følgende spørsmål:
Hva er det som kjennetegner klassene som preges av stillhet?
Og hvordan speiles denne stillheten av skolens eget miljø? Det er flere faktorer som må virke samtidig for at man i løpet av en liten time, skal kunne snakke åpent og fritt rundt faglige problemstillinger. Min egen rolle i dette er åpenbart viktig, fordi det er jeg som setter tonen. Men den tonen jeg setter står ikke på noen måte alene. Den spiller opp mot den tonen som allerede finnes og lever læringsmiljøet.
Hvis jeg selv er på mitt beste, økes prognosen for et vellykket opplegg dramatisk. Hvis jeg derimot ikke er integrert, på plass, våkent til stede med hele mitt repertoar og evner å presentere opplegget mitt i en form som et tilpasset den tildelte tiden, faller alt som en stein. På samme måte kan et læringsmiljø preget av usikkerhet, velte selv det mest tilrettelagte opplegg. Ikke det jeg har hatt dårlige erfaringer på denne turneen, ikke på ingen måte, men jeg tillater meg å strekke meg etter noe mer. Noe som likner det jeg fant i dag - på Lena. En gjensidig og uredd utveksling av tanker og meninger om fag. Det er på slike dager jeg virkelig elsker det jeg driver med!
Det er ambisiøst å favne både tekst blir bok og bok blir film i løpet av én skoletime, så en av grunnene til at det har vært utfordrende å få elevene i tale er at det er vel mye stoff som skal formidles i løpet av tidsvinduet vi har til rådighet. En annen utfordring er at det sjelden er rene skoleklasser jeg møter, men elever fra ulike klasser som settes sammen. Det gjør dem mer reserverte, påpekte en av lærerne, og det var oppklarende for meg. Det er mitt ansvar å passe på at kart og terreng stemmer når jeg er på turné, og jeg tror jeg har funnet en form på opplegget som fungerer nå.
I dag startet jeg på Valle vgs, som er den første naturbrukskolen jeg har besøkt. Landlig beliggende, med stall for elevenes egne hester og en egen hest og hovslager-linje. Fin elevgruppe som hadde noen ordentlig påslåtte elever. Fortsatt følte jeg nok at jeg snakker i overkant mye, men denne gangen hadde vi i alle fall den angitte tiden til rådighet, og det hjelper selvfølgelig en hel del. Det er stor forskjell på 40 minutter (som var det jeg fikk tildelt forrige uke) og 45-60 minutter, som er den lengden opplegget egentlig er beregnet på.
Etter Valle vgs dro jeg videre til Lena vgs, og der fant jeg min første klasse på dette trinnet som virkelig hadde noe på hjertet, og var åpne for å tenke høyt - på ordentlig! Utrolig mye mer givende enn å stå og høre på min egen stemme preike i vei, mens jeg lurer på om tilhørerne har sovnet eller bare er på Facebook. At elevene i denne klassen hadde så mange tanker rundt temaet da jeg åpnet for spørsmål at vi gikk 40 minutter over tiden er ren bonus! En virkelig god dag!
Som en som reiser rundt på mange ulike skoler, treffer flere hundre elever og opplever flere ulike former for læringsmiljø er det umulig å unngå å stille seg følgende spørsmål:
Hva er det som kjennetegner klassene som preges av stillhet?
Og hvordan speiles denne stillheten av skolens eget miljø? Det er flere faktorer som må virke samtidig for at man i løpet av en liten time, skal kunne snakke åpent og fritt rundt faglige problemstillinger. Min egen rolle i dette er åpenbart viktig, fordi det er jeg som setter tonen. Men den tonen jeg setter står ikke på noen måte alene. Den spiller opp mot den tonen som allerede finnes og lever læringsmiljøet.
Hvis jeg selv er på mitt beste, økes prognosen for et vellykket opplegg dramatisk. Hvis jeg derimot ikke er integrert, på plass, våkent til stede med hele mitt repertoar og evner å presentere opplegget mitt i en form som et tilpasset den tildelte tiden, faller alt som en stein. På samme måte kan et læringsmiljø preget av usikkerhet, velte selv det mest tilrettelagte opplegg. Ikke det jeg har hatt dårlige erfaringer på denne turneen, ikke på ingen måte, men jeg tillater meg å strekke meg etter noe mer. Noe som likner det jeg fant i dag - på Lena. En gjensidig og uredd utveksling av tanker og meninger om fag. Det er på slike dager jeg virkelig elsker det jeg driver med!
lørdag 20. oktober 2012
FRA BOK TIL FILM 7: VERSJON IV
For en halvtime siden fullførte jeg versjon IV av filmmanuset basert på Hestenes klan. Det har vært litt av en runde! Etter det første manusmøte med både produsent og regissør mandag 17. september, kom jeg hjem med fem sider håndskrevne notater og et manus fullt av regissørens merknader/innspill.
Det er alltid veldig verdifullt å få inn nye (gode!) lesere på et manus. Ikke minst lesere som har et helt nytt blikk på teksten. Regissøren har heldigvis ikke lest det litterære forelegget (romanen) på forhånd. Dermed er blikket svært verdifullt for både produsenten og meg, som begge kjenner boken svært godt og har lest tre versjoner av manus allerede. Det er som tidligere nevnt lett å se seg blind på teksten.
I etterkant av møtet startet jeg prosessen med å samle alle notater og merknader i ett dokument, for å være sikker på å få med alt. Så begynte jeg den møysommelige prosessen med å legge de nye brikkene ut på bordet for å se hvor godt de passet. Det skulle vise seg å bli et omfattende arbeid.
Vi gjorde bare én strukturell endring i manus denne gangen: Vi fremskyndet øyeblikket da Amanda oppdager farens veddemål. Å flytte et element i manus fem sider lenger frem, får alltid ringvirkninger, så også i dette tilfellet. Jeg er ikke i tvil om at scenen vi flyttet ligger riktigere plassert nå, men det er ikke få scener bak den (om noen) som står urørt som følge av grepet vi tok her. Dermed er versjonen jeg leverer fra meg i dag breddfull av både nye - og omskrevne - scener.
Troen på at manuset kan bli filmatisert en dag er styrket, og det sporer meg videre med en helt annen energi. Det skal i alle fall ikke stå på manus, tenker jeg hele tiden. Og jeg håper samtidig at det ikke er en flyktig liten ildflue jeg ser i tunnelen nå, men at det faktisk er lys. Dagslys.
Den siste scenen jeg skrev, som på mange måter er den mest utfordrende scenen i manus, måtte jeg gi opp i natt. Jeg har dyttet den foran meg i ukevis, fordi den virkelig krevde modning. Som manusforfatter når man noen ganger et punkt der man er nødt til å trekke seg tilbake og gi scenen rom til å utvikle seg i fred. Og i dette tilfellet har det vært tvingende nødvendig å ta tiden til hjelp.
Den aktuelle scenen var det siste jeg tenkte på da jeg la meg i natt og det første jeg tenkte på da jeg våknet i dag tidlig. Den var tøff å skrive, men da den falt på plass, ble den både vakker og riktig. Tror jeg. Vi får se hva de to andre i triangelsamarbeidet mener... Make my day.
Jeg leverer fra meg manus i dag - og venter spent på dommen.
Det er alltid veldig verdifullt å få inn nye (gode!) lesere på et manus. Ikke minst lesere som har et helt nytt blikk på teksten. Regissøren har heldigvis ikke lest det litterære forelegget (romanen) på forhånd. Dermed er blikket svært verdifullt for både produsenten og meg, som begge kjenner boken svært godt og har lest tre versjoner av manus allerede. Det er som tidligere nevnt lett å se seg blind på teksten.
I etterkant av møtet startet jeg prosessen med å samle alle notater og merknader i ett dokument, for å være sikker på å få med alt. Så begynte jeg den møysommelige prosessen med å legge de nye brikkene ut på bordet for å se hvor godt de passet. Det skulle vise seg å bli et omfattende arbeid.
 |
| Når jeg er midt i en manusprosess skriver og redigerer jeg manus absolutt hele tiden og absolutt hvor som helst. |
Vi gjorde bare én strukturell endring i manus denne gangen: Vi fremskyndet øyeblikket da Amanda oppdager farens veddemål. Å flytte et element i manus fem sider lenger frem, får alltid ringvirkninger, så også i dette tilfellet. Jeg er ikke i tvil om at scenen vi flyttet ligger riktigere plassert nå, men det er ikke få scener bak den (om noen) som står urørt som følge av grepet vi tok her. Dermed er versjonen jeg leverer fra meg i dag breddfull av både nye - og omskrevne - scener.
Troen på at manuset kan bli filmatisert en dag er styrket, og det sporer meg videre med en helt annen energi. Det skal i alle fall ikke stå på manus, tenker jeg hele tiden. Og jeg håper samtidig at det ikke er en flyktig liten ildflue jeg ser i tunnelen nå, men at det faktisk er lys. Dagslys.
Den siste scenen jeg skrev, som på mange måter er den mest utfordrende scenen i manus, måtte jeg gi opp i natt. Jeg har dyttet den foran meg i ukevis, fordi den virkelig krevde modning. Som manusforfatter når man noen ganger et punkt der man er nødt til å trekke seg tilbake og gi scenen rom til å utvikle seg i fred. Og i dette tilfellet har det vært tvingende nødvendig å ta tiden til hjelp.
Den aktuelle scenen var det siste jeg tenkte på da jeg la meg i natt og det første jeg tenkte på da jeg våknet i dag tidlig. Den var tøff å skrive, men da den falt på plass, ble den både vakker og riktig. Tror jeg. Vi får se hva de to andre i triangelsamarbeidet mener... Make my day.
Jeg leverer fra meg manus i dag - og venter spent på dommen.
tirsdag 16. oktober 2012
VGS-TURNÉ : OPPLAND HØST 2012
Etter å ha reist rundt med opplegget "En fortelling om fortellinger" på mellomtrinnet har tiden nå kommet til videregående skole og opplegget "Tekst blir bok blir film". Ambisiøst å forsøke å dekke et så stort tema på det som i praksis ofte blir 40 minutter, men det fungerer tålelig bra.
Å fremføre det samme foredraget hver gang er uaktuelt for meg. Det er et poeng at formidlingen er organisk og levende, så jeg har bare noen stikkord som ramme og improviserer resten. Dermed er det alltid noe nytt jeg får sagt, og noe gammelt jeg gir slipp på.
I forrige uke var jeg på Hadeland videregående skole. Det var første gangen jeg presenterte dette opplegget for elever, og det er alltid spennende. Det var en sammensatt klasse med både yrkesfag og media. Utfordrende å finne det rette nivået å legge seg på når elevene hadde så ulikt utgangspunkt, men det var en veldig interessant erfaring! Fantastisk skole - nyåpnet, stor og lys.
Etter å ha hatt tre opplegg på Gjøvik videregående skole i dag, begynner jeg å se en ganske interessant tendens på hva som skiller mellomtrinnet fra vgs. På mellomtrinnet er elvene overraskende nok mer på hugget. Hvis man stiller spørsmål spretter det alltid opp noen hender. På vgs sitter de på hendene sine - om enn ikke bokstavelig talt. Om de er redde for å si noe feil, om de ikke er vant til å bli spurt eller om de bare rett og slett er på Facebook i stedet, vet jeg ikke, men jeg utforsker hele tiden nye måter å formidle stoffet på.
Jeg har gjort noen justeringer etter dagen i dag. På turnéplanen opererer vi med en undervisningstime på 45-60 minutter - og det er det jeg har tatt utgangpunkt i når jeg laget dette opplegget. Når tiden i praksis viser seg å være 40 minutter, må det justeringer til. Det sier seg selv. Og det jeg ofret i dag var i første rekke dialogen med elevene - eller i det minste forsøket på å få en dialog. I morgen har jeg tre opplegg til på samme skole, og basert på dagen i dag har jeg endret presentasjonen vesentlig - så den kler tidsvinduet bedre. Så får vi se om elvene vil la seg lokke ut isen i morgen. Jeg merker at jeg lar det gå litt sport i det nå, for med dialog får vi en helt annen dynamikk, et annet rom for meddiktning og ikke minst en annen forståelse for stoffet. Jeg skal besøke seks skoleklasser til i neste uke også, så det skal bli spennende å se hva som fungerer best. Here goes!
Å fremføre det samme foredraget hver gang er uaktuelt for meg. Det er et poeng at formidlingen er organisk og levende, så jeg har bare noen stikkord som ramme og improviserer resten. Dermed er det alltid noe nytt jeg får sagt, og noe gammelt jeg gir slipp på.
I forrige uke var jeg på Hadeland videregående skole. Det var første gangen jeg presenterte dette opplegget for elever, og det er alltid spennende. Det var en sammensatt klasse med både yrkesfag og media. Utfordrende å finne det rette nivået å legge seg på når elevene hadde så ulikt utgangspunkt, men det var en veldig interessant erfaring! Fantastisk skole - nyåpnet, stor og lys.
Etter å ha hatt tre opplegg på Gjøvik videregående skole i dag, begynner jeg å se en ganske interessant tendens på hva som skiller mellomtrinnet fra vgs. På mellomtrinnet er elvene overraskende nok mer på hugget. Hvis man stiller spørsmål spretter det alltid opp noen hender. På vgs sitter de på hendene sine - om enn ikke bokstavelig talt. Om de er redde for å si noe feil, om de ikke er vant til å bli spurt eller om de bare rett og slett er på Facebook i stedet, vet jeg ikke, men jeg utforsker hele tiden nye måter å formidle stoffet på.
Jeg har gjort noen justeringer etter dagen i dag. På turnéplanen opererer vi med en undervisningstime på 45-60 minutter - og det er det jeg har tatt utgangpunkt i når jeg laget dette opplegget. Når tiden i praksis viser seg å være 40 minutter, må det justeringer til. Det sier seg selv. Og det jeg ofret i dag var i første rekke dialogen med elevene - eller i det minste forsøket på å få en dialog. I morgen har jeg tre opplegg til på samme skole, og basert på dagen i dag har jeg endret presentasjonen vesentlig - så den kler tidsvinduet bedre. Så får vi se om elvene vil la seg lokke ut isen i morgen. Jeg merker at jeg lar det gå litt sport i det nå, for med dialog får vi en helt annen dynamikk, et annet rom for meddiktning og ikke minst en annen forståelse for stoffet. Jeg skal besøke seks skoleklasser til i neste uke også, så det skal bli spennende å se hva som fungerer best. Here goes!
søndag 14. oktober 2012
KOHS 2012
Kingsland Oslo Horse Show ble arrangert 11.-14. oktober i år, og jeg var så heldig å bli invitert til å delta alle fire dagene av en samarbeidspartner. Dessverre var det vanskelig å få med seg alt i år, ettersom vi hadde en del logistikk på hjemmebane. En annen utfordring var å balansere arrangementet opp mot arbeidet med versjon IV av filmmanuset, som har deadline 22. oktober, men alt er løsbart. Har holdt fremdriftsplanen sånn tålelig, ved å redigere manus i pausene - og sove litt mindre.
 |
| Fotograf: Theo (6 år) |
fredag 28. september 2012
MITT LIV SOM NATTDYR
Under hele turnéuka på Vestre Toten har jeg jobbet fortløpende med versjon IV av filmmanuset basert på Hestenes klan parallelt med skolebesøkene. Dvs skolebesøk om formiddagen, og skriving av manus ettermiddag, kveld og/eller natt.
Å begynne i en ende
Jeg fikk mange utrolig gode innspill fra regissøren på manusmøtet for halvannen uke siden, og har derfor kunnet bruke tiden fornuftig ved at jeg har jobbet meg gjennom absolutt alle notatene våre punkt for punkt. Det er heldigvis slik at regissøren og jeg er helt på linje i 95 prosent av tilfellene. De siste 5 prosentene, som blant annet handler om Amanda og Juls, er det eneste jeg er usikker på. Det volder meg en litt hodebry, men jeg har ingen stor uro her. Jeg tror det er snakk om små justeringer, som vil gjøre store utslag.
De to siste nettene har jeg vært i en modus jeg kjenner veldig godt igjen fra arbeidet med romanen, og den er utrolig frustrerende. Jeg får i og for seg gjort mye, og er supermotivert for å skrive, men teksten er ikke klar til å skrives og jeg må på et vis akseptere å vente på den. Dette skjedde ofte i arbeidet med Hestenes klan og er nok en av grunnene til at det tok meg 15 å fullføre den. Jeg har ofte tenkt at jeg brukte omtrent 13 år på å vente og to år på å skrive, og det er nok ikke så langt fra sannheten.
Teksten spiller
Lettelsen var derfor stor da jeg endelig bikket over i en ny modus i kveld. Den modusen der teksten skriver seg selv. Det kjennes litt som å ta diktat, fordi det oppleves som om teksten allerede har skrevet seg ferdig et eller annet sted - jeg aner ikke hvor. Bakerst i min egen bevissthet, ute i kosmos eller på det tredje stedet? Umulig å si. Men i dag falt utrolig mange av brikkene så vakkert på plass at jeg ikke kan annet enn lure på hvor de egentlig kommer fra.
Med forbehold om at en uke med lite søvn har svekket min vurderingsevne her (noe som ikke på noen måte er utenkelig), så pakker jeg sammen for kvelden med en utrolig god følelse.
Tiden vil vise om teksten tåler dagslys. I mellomtiden nyter jeg øyeblikket der jeg føler at jeg har skrevet noe genialt mens det er der - for slike øyeblikk er uhyre flyktige i denne bransjen...
Ambisjonen er å ha manus klar senest 22. oktober - og alt tyder på at det er innenfor rekkevidde.
I dag besøker jeg Reinsvoll skole, men tviler på at det blir noen blogg etter denne natten her. :)
Å begynne i en ende
Jeg fikk mange utrolig gode innspill fra regissøren på manusmøtet for halvannen uke siden, og har derfor kunnet bruke tiden fornuftig ved at jeg har jobbet meg gjennom absolutt alle notatene våre punkt for punkt. Det er heldigvis slik at regissøren og jeg er helt på linje i 95 prosent av tilfellene. De siste 5 prosentene, som blant annet handler om Amanda og Juls, er det eneste jeg er usikker på. Det volder meg en litt hodebry, men jeg har ingen stor uro her. Jeg tror det er snakk om små justeringer, som vil gjøre store utslag.
De to siste nettene har jeg vært i en modus jeg kjenner veldig godt igjen fra arbeidet med romanen, og den er utrolig frustrerende. Jeg får i og for seg gjort mye, og er supermotivert for å skrive, men teksten er ikke klar til å skrives og jeg må på et vis akseptere å vente på den. Dette skjedde ofte i arbeidet med Hestenes klan og er nok en av grunnene til at det tok meg 15 å fullføre den. Jeg har ofte tenkt at jeg brukte omtrent 13 år på å vente og to år på å skrive, og det er nok ikke så langt fra sannheten.
Teksten spiller
Lettelsen var derfor stor da jeg endelig bikket over i en ny modus i kveld. Den modusen der teksten skriver seg selv. Det kjennes litt som å ta diktat, fordi det oppleves som om teksten allerede har skrevet seg ferdig et eller annet sted - jeg aner ikke hvor. Bakerst i min egen bevissthet, ute i kosmos eller på det tredje stedet? Umulig å si. Men i dag falt utrolig mange av brikkene så vakkert på plass at jeg ikke kan annet enn lure på hvor de egentlig kommer fra.
Med forbehold om at en uke med lite søvn har svekket min vurderingsevne her (noe som ikke på noen måte er utenkelig), så pakker jeg sammen for kvelden med en utrolig god følelse.
Tiden vil vise om teksten tåler dagslys. I mellomtiden nyter jeg øyeblikket der jeg føler at jeg har skrevet noe genialt mens det er der - for slike øyeblikk er uhyre flyktige i denne bransjen...
Ambisjonen er å ha manus klar senest 22. oktober - og alt tyder på at det er innenfor rekkevidde.
I dag besøker jeg Reinsvoll skole, men tviler på at det blir noen blogg etter denne natten her. :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)