Fra bok til film 4: Om manusversjon III

Da er omsider versjon III av filmmanuset basert på Hestenes klan fullført, og det på selve nasjonaldagen, dvs. egentlig litt etter midnatt mens russen festet som best. Selve skriveprosessen strakk seg denne gangen over knappe seks dager, men de seks dagene var det virkelig en kamp å presse ut av kalenderen. Det var flere ulike faktorer, både profesjonelt og privat, som spilte inn. Jeg har blant annet vært ute i felten og snakket om boka i tre ulike fylker siden sist, noe som krever mye fokus, tid og forberedelse, ikke minst for en som liker å gjøre ting ordentlig. Legg til en travel periode i filmbransjen og en ubeleilig sykmelding, så går ukene fort. Resultatet var uansett at manus ble liggende urørt i nesten to måneder, men heldigvis er ingenting så galt at det ikke er godt for noe...

Bokturné
Reisen med boka i mars var veldig inspirerende og jeg hadde stor glede av alle arrangementene jeg deltok på (se innlegg under). Jeg må huske å sende en takk til han som inviterte meg til Ordtak11, for det var på bakgrunn av opplesningen der i fjor jeg fikk alle disse invitasjonene i år. Neste skoleår håper jeg at jeg får mulighet til å reise på skoleturné, enten med Hestenes klan eller med ett at de andre oppleggene jeg har utarbeidet for DKS. Det hadde vært utrolig moro!

Versjon III. Omsider!

Så til saken
Det fine med å holde seg borte fra en tekst en periode er at blikket blir vesentlig skjerpet. Det er, som tidligere nevnt, lettere å vurdere teksten profesjonelt når man har litt avstand til den. Og kanskje er det nettopp den nevnte avstanden til teksten vi har å takke for at manus omsider har krøpet ned til den magiske grensen på 90 sider? Hvem skulle trodd det med 447 bokssider å ta av?
Versjon III er altså ni sider kortere enn versjon II, og det uten at jeg føler at jeg har mistet noe som er verdt å sørge over. De vanskelige valgene ble som kjent gjort i arbeidet med de to foregående versjonene. I denne versjonen har det handlet mest om omskrivinger, som alle har som mål å sørge for at historien blir mer effektivt fortalt.

Jeg har ikke fått noen tilbakemelding fra produsenten ennå, og det er som alltid spennende. Aage har vært i Cannes med Kon-Tiki de siste dagene, men han fikk manus i hånden i går. Jeg skal melde inn her eller på Facebook med en gang jeg vet mer om hvordan vi ligger an med denne versjonen.
Make my day... 

I forbindelse med de tidligere innleggene om filmprosjektet har jeg fått utrolig mange morsomme tilbakemeldinger og innspill fra lesere som åpenbart må ha studert bruddstykkene av avbildede manustekster nøye. Det er på bakgrunn av dette engasjementet jeg har bestemt meg for å gi dere en ordentlig smaksprøve denne gangen. Her er to løsrevne sider fra versjon III i sin helhet. Så kan dere jo sammenlikne dem med det som står i boka:

Hentet fra kapittelet Mandag (89 dager igjen).
Side 27-29 i boka.

Som dere ser av oppsettet er det veldig få ord på en manusside sammenliknet med en bokside, og filmmanuset følger dessuten et standardoppsett med visse regler. Hver scene innledes av en heading (overskrift) som forteller oss det viktigste vi trenger å vite når manus skal filmatiseres. Om vi er ute (EXT) eller inne (INT), hvor vi er (f.eks STALLEN) og hvilken tid på døgnet scenen skal spilles inn (f.eks MORGEN). Alle replikker rykkes alltid inn og sentreres, og navnet på karakteren som sier replikken står over med store bokstaver.

Hentet fra kapittelet Søndag (41 dager igjen). 
Side 200-203 i boka.

I dette utdraget bruker jeg også det vi for kort kaller "parentheticals". Det vil si en parentes som er ment som informasjon til skuespilleren, og altså ikke skal sies høyt. Det hender det er vesentlig å påpeke hvem det snakkes til, fordi tonefall og mening alltid vil styres av hvem som snakker sammen. Det hender også vi trenger å skrive ting som (på gråten), (utålmodig) el. for å vise skuespilleren hvordan karakteren har det inni seg akkurat nå. Bruken av parentheticals kan i noen tilfeller også hindre at teksten blir så åpen for tolkning at det går over i gjetting. Når det er sagt er det viktig at man er forsiktig med å bruke parentheticals med mindre det er sentralt for handlingen. Et eksempel på en parenthetical som ville vært helt overflødig ville være om jeg f.eks skrev (foraktelig) over Ylvas replikk "Trening uten mening. Arman aner ikke hva han driver med". Hvis regissøren og jenta som spiller Ylva ennå ikke har skjønt hvor Ylva står 40 sider ut i fortellingen er det manuset det er noe galt med...

To be continued -

KULTURTAPAS GRIMSTAD 2012

Tirsdag 27. mars var jeg invitert til et årlig arrangement i Grimstad som heter Kulturtapas, men måtte melde avbud i tolvte time. Før denne våren tror jeg at jeg må mer enn 15 år tilbake i tid for å finne et jobbrelatert oppdrag jeg har måttet takke nei til på grunn av sykdom, om det i det hele tatt har skjedd før... Det var uansett utrolig sørgelig å gå slipp av arrangementet.

Heldigvis lever vi i en tid der det er mulig å skape et slags nærvær, også ved fravær. Måten vi løste det var ved at en velvillig sjel i Grimstad fortalte fra boka (dramatisk lesing). I tillegg fikk jeg sendt ned en filmsnutt på 12 minutter der jeg snakket om boken og forfatterskapet, slik jeg egentlig skulle gjort i sanntid. Det var virkelig en plan B, for det er stor forskjell på å snakke til ungdom og å snakke med dem! Men jeg er glad for vi fant en løsning som fungerte for begge parter - tross alt.

TILDELT KUNSTNERSTIPEND 2012

I forbindelse med arbeidet med mine to nye bøker søkte jeg om midler fra Statens Kunstnerstipend for 2012, og denne uken fikk jeg bekreftet at jeg fikk det! Fantastisk! 

Årene det tok å skrive Hestenes klan har nok, rundt regnet, kostet meg mellom 500-700.000 i tapt arbeidsinntekt og research. Dermed kan man trygt si at jeg fortsatt er i minus når jeg nå har gitt meg i kast med ikke mindre enn to nye bokprosjekter (som jeg skriver parallelt med filmmanuset basert på Hestenes klan). Det sier seg selv at tildelingen av dette stipendet er av virkelig stor betydning for meg nå.

Med dette stipendet får jeg ikke bare foretatt viktige (til dels omfattende) reiser for å sjekke kildene som ligger til grunn for mine to neste bøker (som begge på ulike måter er knyttet opp mot Hestenes klan). Jeg får også dekket en egen laptop, så jeg slipper å bruke den som egentlig tilhører jobben, med det fører med seg av utfordringer med tanke på sikkerhet, backup, lisensiert programvare mv.

Hvis noen akkurat i dette øyeblikket hadde stilt meg det kleineste spørsmålet sportsjournalistikken har å by på, nemlig "Hva føler du nå?" er svaret åpenbart: "Jeg føler meg som en griseheldig, veldig lettet og utrolig takknemlig forfatter!" :)

KULTURSLEPP LILLEHAMMER 2012

22. og 23. mars var jeg invitert til Kulturslepp på Lillehammer av Oppland fylkeskommune for å presentere to produksjoner rettet mot hhv ungdomskole og vgs, begge med utgangspunkt i Hestenes klan. Kulturslepp er et arrangement rettet mot kulturkontaktene som jobber med Den kulturelle skolesekken og formålet er å presentere programmet for neste skoleårs kulturmeny. Arrangementet var lagt til festsalen i Kulturhuset Banken og til Maihaugen. Det var utrolig moro å få delta med disse to produksjonene:

For ungdomsskolen: "En fortelling om fortellinger" 
Fortellingen har mange sjangere og har spilt en viktig rolle i menneskenes historie. Noen ganger er fortellinger livreddende. Men hvor hvor godt kjenner vi fortellingens ulike sjangere og deres funksjon? Bli med på en reise fra den gangen fortellinger var noe vi delte rundt bålet, og opp til nåtid, der fortellinger blant annet er noe vi binder inn mellom to permer og kaller bøker.

For vgs: "Tekst blir bok blir film"
Er det sant at det å skrive er å skape noe ut av ingenting? Svaret er nei. Det finnes tre steder alle fortellinger hentes fra. Så hvordan skaper man en bok på blanke ark? Hvordan skaper man en spillefilm av en tettskrevet bok? Og hvorfor fremstår mange tekster som et dårlig oppsatt telt som henger og slenger i vinden? Velkommen til en innføring i tekstproduksjon.

Faksimile fra Kulturmenyens presentasjon.

Fra bok til film 3: Gjennomgang av versjon II

I dag hadde produsent Aage Aaberge og jeg en gjennomgang av versjon II av filmmanuset. Vi hadde satt av god tid til å gå gjennom hele manus side for side, og underveis diskuterte vi Aages merknader og innspill, samt mine kommentarer og spørsmål.

På slike manusmøter holder vi gjerne et ganske ensidig fokus på alt i manus som ikke fungerer, som jo er det som er mest relevant å snakke om når målet er at manus skal bli bedre, men Aage innledet også denne gangen med å påpeke at det er veldig mye i manus som er bra.  Oppmuntrende og veldig godt å høre når det ligger så uendelig mye arbeid bak...

Det skal sies at Aage er en meget habil og erfaren leser, og også denne gangen hadde han flere sylskarpe innspill som i sum kan komme til å gi manus et betydelig løft. Han hadde også en del strykningsforslag av det gode slaget. Det vil si forslag som strammer opp historien uten at noe essensielt går tapt. De fleste forfattere når, på et eller annet tidspunkt i skriveprosessen, et punkt der de innbiller seg at de har skåret inn til beinet og at det ikke er mer som kan tas ut uten at alt rakner. Jeg var der med denne versjonen, og da er det alltid godt å få nye og skarpe øyne på teksten og bli utfordret på om det er sant.

Det eldste trikset i boka er å stryke scenene bakfra. Ofte har man fått sagt det viktigste tidlig i scenen, og ved å kutte de siste replikkene skapes både undertekst og nerve. Likevel er det ikke alltid man tenker den tanken når man er forfatter, ganske enkelt fordi forfatterens jobb er å være i teksten - mens dette grepet naturlig nok forutsetter at man er utenfor.

Med strykningsforslagene jeg har notert meg etter dette møtet, tipper jeg at jeg kan ta manus ned ytterligere fem sider (løst anslått) i versjon III. Jeg tror også jeg har løst problemstillingen med hovedpersonens far (Wilhelm Fivel), som jeg har tatt flere runder på tidligere. Det kommer til å fordre omskriving av flere scener, men jeg håper og tror jeg klarer å lande denne karakteren nå.

Skulle jeg gjette ville jeg anta at arbeidet med versjon III vil ta meg ca. åtte arbeidsdager, med mindre det dukker opp uforutsette problemstillinger underveis. Stoffet er så modent og klart som det kan få blitt nå, og da er selve jobben på mange måter enkel. Det som gjør det vanskelig å beregne tiden eksakt er at jeg ikke skriver på fulltid, og dermed må sjonglere skrivingen opp mot både jobb og de kommende ukenes forfatterbesøk i Lillehammer og Grimstad.

Som en liten kuriositet vil jeg avslutningsvis nevne at vi med versjon III har bestemt oss for å gå tilbake til den originale tittelen Hestenes klan etter å ha hatt en helt annen arbeidstittel det siste året. Det er jeg veldig glad for, selv om det er fortsatt er for tidlig å si hva vi ender opp med til slutt....

BOKBLINK FOR UNGDOM 2012

Den 22. og 23. februar var jeg invitert til hhv Aust-Agder og Vest-Agder for å presentere Hestenes klan på et arrangement som heter Bokblink for ungdom. Målgruppen er primært voksne som ønsker å holde seg oppdatert på ungdomslitteratur, typisk bibliotekarer, men også andre litteraturinteresserte var velkomne.

Det var fire andre medvirkende fra fylkesbiblioteket i Buskerud, Kristiansand Folkebibliotek og Aust-Agder bibliotek- og kulturformidling. Jeg var den eneste forfatteren.

Den første dagen var vi på Arendal kulturhus og dagen etter gikk turen til Søgne gamle prestegård (som var litt av et sted!). På hvert av disse arrangementene er jeg blitt fortalt at det ble presentert rundt 30 ungdomsbøker.

Foto: Stina Arstad

Tanken med å invitere med en forfatter på slike arrangementer handler om at publikum også skal få mulighet til å høre om prosessen bak bøkene. Det var det jeg ble bedt om å snakke om. Arbeidet med boka og hva som inspirerte meg i prosessen. Jeg hadde en halv time til rådighet, og det er et format jeg ikke har forsøkt før, så jeg gjorde noen justeringer etter den første presentasjonen. En halvtime er både mye og lite tid, når man skal snakke om et forfatterskap. For selv om jeg bare har gitt ut én bok, har jeg skrevet siden jeg var 15.

Jeg valgte å innlede med å presentere boka kort og lese litt fra den, så de om ikke kjente den fra før skulle få noen kroker å henge ting på. Så innledet jeg en oppsummeringen av arbeidet med romanen.

Det er jo mye å si om prosessen som ligger bak Hestenes klan, i og med at arbeidet med prosjektet strekker seg over 15 år, men jeg fikk gitt noen viktige stikkord på hvordan jeg gikk fram for å skrive boka, hvorfor den ble såpass selvbiografisk og hvordan jeg har valgt å håndtere at mange av karakterene bygger på reelle personer.

Samtidig fikk jeg også sagt litt om leserne av boka, som befinner seg i spennet jente 8 - mann 75. Det er ikke så mange bøker som favner så bredt, men de som gjør det utsier ofte noe universelt og eksistensielt om det å være et menneske. Hestenes klan er ikke en bok om å bli voksen (noe hvem som helst kan bli uten særlig egeninnsats). Det er en bok om å bli den man er ment å være, og det er noe helt annet. Dette er nok også grunnen til at romanen oppfattes som like relevant i livets vår som i livets vinter.

Fra bok til film 2: Om manusversjon II

I dag har jeg levert fra meg versjon II av filmmanuset basert på Hestenes klan. Den opprinnelige planen var å ha dette klart rundt juletider, men i og med at jeg er medprodusent på den neste barnefilmen vi lager, er det ikke alltid så lett å holde seg innenfor en 40 % stilling. Men nå er jeg omsider i mål, og i versjon II har jeg tatt manus ned fra 112 til 99 sider. Kjernen i historien er den samme, men jeg forteller den på en helt annen måte enn i boka. Det er jeg nødt til for å få alt til å gå opp.

I denne manusversjonen har jeg lagt inn helt nye scener som ikke finnes i boka, enten for å bygge bro mellom eksisterende sekvenser eller for å fortelle det som skal fortelles mer effektivt. Samtidig har enda flere subplot - og isolert sett fine scener - blitt tatt ut i sin helhet. Trolig vil produsenten ønske en reduksjon i sideantall, men dersom jeg skal kutte flere sekvenser nå håper jeg dette er grep vi kan ta i samråd med regissøren, ikke minst fordi en slik omskrivning vil forutsette at vi tar valg som blir veldig gjennomgripende for prosjektet. I et forsøk på å unngå å måtte gå ytterligere ned i sidetall har jeg blant annet tatt ut en del sekvenser som vil være kostbare å realisere, i håp om at det kan bidra til å holde oss innenfor budsjettet.

Dette er utskrift av første gjennomskriving. Det er alltid
lettere å gjøre rettelser og strykninger på papir...

I denne runden har jeg også latt meg inspirere av konkrete personer i arbeidet med manus. Det gjelder særlig Amanda og Wilhelm Fivel. Her har jeg funnet to konkrete navn og har hatt bildene av dem for hånden mens jeg har jobbet med manus. Det er til stor hjelp i skriveprosessen, selv om regissøren kanskje lander på helt andre navn i disse rollene.

Når det gjelder Wilhelm Fivel kan jeg bare tenke meg én eneste skuespiller som kan bære denne rollen med troverdighet. Han er en godt etablert skuespiller som mange nok ikke ville tenke på som aktuell for denne rollen i utgangspunktet, men jeg mener han ville være helt perfekt, selv om han er noe yngre enn Wilhelm Fivel er i utgangspunktet. For meg er det avgjørende at vi finner en skuespiller som er i stand til å tilføre karakteren både hardhet og sårbarhet på samme tid. Dette spennet er det ikke mange skuespillere som har, men det må til dersom karakteren skal fremstå som empatisk.

Når det gjelder Amanda har jeg, som en del av dere allerede vet, reist en del rundt på stevner i fjorårets sesong og lett etter mulige kandidater. Jeg har også fulgt opp en del tips jeg har fått via Facebook og blogger. Dessuten har jeg fått en del bilder og linker tilsendt pr mail fra hestejenter som ønsker seg rollen. Jeg er selvfølgelig veldig opptatt av at jenta som spiller Amanda kan ri. Det verste jeg vet er hestefilmer der hovedpersonen knapt klarer å holde seg i salen, og her er det, mind you, også scener der hesten skal ris uten sal. Og uten hodelag, for den saks skyld...

Uansett, blant alle disse jentene har jeg funnet ei jente som er veldig lik den Amanda Fivel jeg hadde i tankene da jeg skrev boken, som kan ri og som jeg tror kunne passet perfekt. Alder er en utfordring her, selvfølgelig. For alt jeg vet er hun for gammel når vi kommer så langt som til å produsere filmen... Og igjen, dette er en beslutning som ligger hos regissøren. Men jeg kommer til å spille inn både navnet hennes og andre jeg opplever som potensielle kandidater til regissøren når vi kommer så langt.

Jeg har også justert noen av karakterene i alder av ulike grunner. Dessuten har jeg måttet utvide Anjas karakter for å få frem en del av den indre monologen fra boken. På film er Amanda avhengig av å ha noen hun kan prate med, og dermed kommer vi til å trenge en jente (gjerne rytter) i denne rollen også.

Det er i grunnen ungdomskarakterene det knytter seg mest spenning til, fordi vi må belage oss på amatører med varierende grad av erfaring her. I tillegg til Amanda og Anja, trenger vi selvfølgelig en gutt i rollen som Juls, og tre jenter til å spille stallvenninnene Sara, Karoline og Susanne. Jeg har dessuten skrevet inn 8 statister, som alle er islandshestryttere, og som ideelt sett stiller med egne hester for å ri kvadriljen i åpningen... Og så leter vi trolig etter en islandsk jente i rollen som Ylva.

Men før vi kommer så langt må jeg ha en gjennomgang av versjon II med produsenten og finne ut hvor landet ligger. Spennende saker!

Tromsungdom leser - Tromsø

I dag var jeg i Tromsø for å snakke om møtepunktet mellom litteratur og sosiale medier - og fikk også muligheten til å si noe om hvilke muligheter og trender som preger dette møtepunktet akkurat nå. Jeg brukte Hestenes klan som case for å si noe om hvilke erfaringer vi har høstet gjennom å bruke sosiale medier som kommunikasjonsplattform, og belyste også hvilke feller man kan gå i ved bruk av sosiale medier hvis man ikke vet hva man driver med. Tromsungdom leser er et årlig arrangement i regi av Kultur i Troms, som i første rekke retter seg mot bibliotekarer og lærere. Det var et veldig bra arrangement som det var svært interessant å få være med på!

HK-tatovering på underarmen til Trond Erik Dalbu.
Tatoo-kunstner: Pablo Dellic, Lillehammer.

Jeg er opptatt av ungdoms forhold til lesing generelt, og deres forhold til Hestenes klan spesielt. For meg handler sosiale medier mye om den gaven det er å komme i kontakt med lesere i alle aldre - en kontakt som har vist seg inspirerende og berikende på veldig mange nivåer. Jeg liker å lese lesernes egne refleksjoner rundt handlingen i boka og hvilke spørsmål tematikken avstedkommer. Jeg liker å se hvordan de tar elementer fra bokas univers i bruk og gjør dem til sine egne i form av ulike kunstneriske uttrykk som tatoveringer, smykker, tegninger, fotografier, videoer, mv. Jeg synes også det er svært interessant å høre hvordan de tenker om hester og ridning - og livet. På sosiale medier er ikke folk redde for å bli personlige hvis de har noe på hjertet, noe som helt klart åpner for utveksling av interessante refleksjoner.

Kanskje nettopp på denne bakgrunnen er jeg veldig overrasket over den rollen sosiale medier (ikke) får spille i undervisningssituasjonen. Det er ikke fritt for at jeg synes det er underlig at sosiale medier ikke har en mer integrert plass i skolen - utover å være et element som tar oppmerksomhet fra det læreren forsøker å formidle. Kunne ønske ressurspersonene rundt ungdommene (foreldre og lærere) visste mer om hvilke risikoer og muligheter sosiale medier åpner for. Kunne ønske ungdom fikk mer kred for all kompetanse og kunnskap de tilegner seg gjennom sosiale medier i form av videoredigering, bildebehandling og blogging. Mye av det de legger ut er helt fantastisk - og samtidig helt eller delvis usynlig for mange som er rundt dem. Det er et tankekors...

Åpent medlemsmøte i Sarpsborg

I dag var jeg invitert til å snakke om Hestenes klan på et medlemsmøte i regi av Baldur islandshestforening. Det var en uformell sammenkomst åpen for både medlemmer og ikke-medlemmer.

En litt uvanlig form på arrangementet ble det, i og med at jeg på forhånd hadde sagt at jeg ikke hadde anledning til å forberede noe foredrag, og det heller ikke var definert noe avgrenset tema for møtet. Men det ble (som forventet) en veldig hyggelig kveld der mange av de frammøtte delte ulike former for refleksjoner rundt hestehold og ridning, og vi kunne tenke høyt rundt temaer som ridning uten utstyr, håndtering av hest fra bakken, tidspunkt for tilridning av unghest, hovrøkt, etc. Vi la også inn litt høytlesing fra boka der det var naturlig.

Diskusjonen ble dratt i gang av at Baldur stilte med flere medlemmer som hadde lest boka, hvorav én sto for et innledende intervju. Ut av dette intervjuet vokste flere ulike temaer fram, og som i de fleste settinger der hestefolk møtes over en kaffe ble det både uformelt og upretensiøst. For meg ble det også et hyggelig gjensyn med grasrota i NIHF som jeg ikke egentlig har hatt noe særlig befatning med de siste tyve årene. Takk for invitasjonen!

Fra bok til film 1: Om manusversjon I

Nå begynner det å dra seg kraftig til når det gjelder filmmanuset basert på Hestenes klan.
Neofilm fornyer denne uken opsjonen basert på første versjon av manus og produsenten har stor tro på prosjektet. Det er ikke satt noen deadline for versjon II, men målet mitt er å levere før jul. Det er knapp tid, men tidspress tilfører skriveprosessen dynamikk - og det er slik jeg liker å jobbe.

Adaptasjonens utfordringer
Det er mange som sier at man må forenkle historien når man går fra bok til film, men jeg velger å bruke ordet raffinere om prosessen som ligger bak en god adaptasjon. Kunsten er å bevare kjernen og de sterkeste kvalitetene i den originale historien - og ideelt sett løfte den!

For de som ikke kjenner spillefilmformatet kan jeg nevne at et filmmanus sjelden er over 25.000 ord, mens romaner sjelden er kortere enn 60.000 ord. Hestenes klan teller 114.000 ord, så det sier seg selv at noe må ut. Versjon I av manus teller 112 sider, og det er fortsatt garantert for langt.

Bokmanus vs filmmanus. Det er her vi velger hva slags film vi skal lage

Første manusmøte tirsdag 25. oktober
Utgangspunktet for det videre arbeidet med manus er like interessant som det er forutsigbart. Produsenten og jeg er skjønt enige om at det meste av strukturen er på plass, og en del guruer i filmfaget vil fortelle deg at når det gjelder kunsten å skrive et godt manus er det kun tre ting som gjelder og det er: Struktur, struktur, struktur.
Personlig er jeg bare delvis enig i denne påstanden. Det er riktig at et filmmanus må ha struktur, men det må også ha sjel. Legger man for mye vekt på struktur, særlig tidlig i prosessen, blir resultatet ofte tomme konstruksjoner. Skulle jeg brukt en metafor ville jeg sagt at det er som å bygge hus uten innmat. Strukturen skaper den nødvendige ytre fasaden til et hus, men idet du krysser dørterskelen vil du raskt oppdage at det ikke er fasaden som skaper hjemmet. Det er det menneskene som gjør.

Basert på første gjennomgang av manus sitter jeg på fire sider håndskrevne notater, som inneholder verdifulle innspill på enkeltscener som er verdt sin vekt i gull. Utover disse notatene er produsentens konklusjon som følger:

Original historie, med mange praktfulle scener, men med sine 112 sider er manus for langt (ideelt sett burde det være på 90 sider) og relasjonene mellom karakterene (sjelen) må bearbeides.

Å justere sine ambisjoner

Jeg startet med en ambisjon om å bevare boka intakt og har brukt det siste året på å justere og korrigere denne ambisjonen. Det å avfinne seg med at filmen nødvendigvis må fortelle historien på en helt annen måte enn boka er på sett og vis den viktigste jobben en manusforfatter gjør. Grepene vi tar kjennes tidsvis ubehagelige, men skal dette bli en god film kan vi ikke filmatisere boka - vi må filmatisere historien.

Her er noen smakebiter fra prosessen
De av dere som har lest boken vil vite at hovedpersonens far for mange fremstår som en karakter man har lyst til å kvele med sine egne hender. På film er han verre. Da sier det seg selv at vi må ta grep hvis samspillet mellom far og datter skal fungere.

I romanen har jeg åtte sentrale karakterer. I filmen er disse åtte redusert til fem. Noen karakterer er skrevet helt ut, andre er "slått sammen". Dette innebærer at karakterene som fortsatt er med overtar viktige prosjekter og replikker fra karakterene som er skrevet ut. Andre karakterer igjen er gjort større, for å gi hovedpersonen noen å spille opp mot i situasjoner der hun står alene i boka. I bøker kan vi fortelle hva folk tenker, på film må vi vise det, ved å erstatte indre monolog med ytre handling.

Jeg har redusert historiens omfang med mer enn 70 %, men manuset er fortsatt for langt. Den runden jeg tar nå kommer med andre ord til å svi. Herfra og ut finnes det ingen enkle valg, men jeg gleder meg! Det å rendyrke og perfeksjonere hver eneste scene og det å veie hver eneste replikk på gullvekt er den mest utfordrende, men også den mest givende delen av hele skriveprosessen. Det er nå det begynner å svinge for alvor.

Ordtak11

I dag var jeg invitert til å holde et innlegg på Litteraturen hus i Oslo i regi av Litteraturbruket. Under vignetten Forfatter søker oppdrag inviteres hvert år et knippe forfattere som er åpne for å presentere forfatterskapet sitt gjennom den kulturelle skolesekken (DKS). Ble et veldig fint arrangement for min del, med flere potensielle åpninger kommende skoleår. Takk for invitasjonen Knut!

Norsk litteraturfestival 2011

Utelatte elementer fra boka

Når Amanda Fivel, hovedpersonen i Hestenes klan, har sin første ridetime med Torgeir Rosenlund gjør han henne oppmerksom på hvor viktig det er å legge merke til de små tingene.

"Hvilke små ting?" spør Amanda.

"Dem du ikke legger merke til," svarer Torgeir Rosenlund.

Her er to andre ting Torgeir fortalte Amanda om, som ikke er med i boka. To små ting, som egentlig er store - for hesten:

KUNSTEN Å VÆRE "KONSEKVENT"
Det er mange som vil mene at det er viktig at vi som ryttere har gode rutiner og er "konsekvente"  i vår omgang med hestene. Alt tyder på at gode rutiner skaper både trygghet og forutsigbarhet, men når det gjelder kunsten å være "konsekvent" er bildet mer nyansert.
Jeg vil i denne bloggen tematisere hvorfor det å være "konsekvent" kan virke helt mot sin hensikt hvis man ikke samtidig tar innover seg hvordan virkeligheten ser ut fra hestens ståsted. Også i dette tilfellet mener jeg tematikken i boka er direkte overførbar til barneoppdragelse. Det er nemlig ikke tilstrekkelig å bestemme seg for hva som er tillatt og hva som er forbudt, og deretter vie sin tid til å vokte grensen mellom disse to punktene. Likevel er det nettopp det mange av oss driver med. Her er to klassiske eksempler knyttet til ridning og hestehåndtering:

1. DET ER FORBUDT Å KLØ SEG MED HODELAGET PÅ

(Illustrasjonsbilde fra Carterses photostream, Flickr)

Det er mange grunner til at folk ikke vil at hesten skal klø seg med hodelaget på. Spør du dem er skade og slitasje på utstyret hyppig oppgitt som årsak. For andre handler først og fremst om sikkerhet; de er redde for at hesten på ulike måter skal henge seg fast eller skade seg. En del sier bare at de har bestemt at det er forbudt. Punktum.

llustrasjon: Maxillary artery and Nerve 
(Antatomy of the Horse ISBN: 3-89993-003-7)

Fra hestens ståsted:
Det er ikke alltid like behagelig for hesten med nesereim, av rene anatomiske årsaker. Særlig ikke hvis den er strammet for hardt eller er tilpasset for dårlig. Ting å tenke på: Det er et hull på siden av hestens skalle (kranium) omtrent akkurat der en høy nesereim typisk ligger, og gjennom dette hullet løper en stor ansiktsnerve med mange forgreininger, og som nerver flest kan den lett komme i klem. Hestens kinntenner kan også by på utfordringer i møte med nesereima. Tennene i overkjeven sitter på en bredere kjeve enn de i underkjeven. Det skaper en skarp kant som kan være kilde til ubehag hvis den presses mot slimhinnene. Videre er det viktig å være klar over at området rundt mulen er svært følsomt og rikt utstyrt med nerver. Jo sterkere ubehag som fremprovoseres, jo ivrigere (raskere) er hesten til å klø seg på forbeinet, krybbekanten, nærmeste stolpe eller eventuelt deg for å lindre plagen. Noen hester klarer knapt å styre seg, men dukker hodet ned ved første og beste anledning for å klø seg også mens rytteren fortsatt sitter på ryggen.

Stalltips:
Jeg anbefaler ingen å la hesten bruke dem som kløpinne, men dersom hesten har et akutt behov for å klø seg hver gang man har ridd, anbefaler jeg virkelig at man tar seg tid til å reflektere over hvorfor. Dette er sjelden et tema, men det burde det virkelig være, for som regel er det ikke hesten som trenger korrigering i denne situasjonen - det er utstyret...

2. HESTEN SKAL STÅ STILLE NÅR DU STIGER OPP

Dette bildet er hentet fra en britisk hesteportal.

Under bildet følger 9 punkter for korrekt oppstigning. At det vil være umulig 

for denne hesten å stå stille er ikke nevnt med et ord...

Det er viktig at hesten står stille mens du stiger opp, ikke minst fordi du samtidig lærer hesten at den skal stå stille når du stiger (eller faller) av. Men du skal være forsiktig med å irettesette hesten hvis den går fremover mens du setter deg opp. Særlig hvis du ikke er 100% sikker på at det er fysisk mulig for den å stå stille... 

Fra hestens ståsted:
Rytterens kroppsvekt påvirker hestens balanse, og aldri påvirkes hestens balanse mer enn ved påstiging. Derfor skylder vi hesten å forberede den på den kommende vektforflytningen, slik at det er fysisk mulig for den å stå stille. Hvis hesten ikke har et støtt triangel å stå på når du stiger opp (slik tilfellet langt på vei er for hesten som er avbildet over), må den gå frem for å gjenvinne balansen. Å korrigere disse stegene er uheldig, naturlig nok. Det kan jo ikke være regnet som forbudt for en hest å miste balansen på grunn av det du driver med?

Stalltips:
Avhengig av hestens størrelse kan du løse problemet ved å hjelpe den til å få en god vektfordeling med å stille den opp slik at alle fire beina er godt plantet før du stiger opp. På en mindre hest er det også mulig å ta tak i baksvisselen på salen og dra eller skyve litt i den, så hesten får mulighet til å fordele vekten sin bedre. Å trekke pusten, ha tilstedeværelse og å  forvente at hesten blir stående er også til god hjelp - for hesten.

Skolebesøk på Utsira

I går var jeg på skolebesøk i Norges minste kommune, lokalt kalt Sira. Besøket var et resultat av den årlige txt-aksjonen som arrangeres av foreningen !les. Målet med aksjonen er å fremme leselyst hos ungdom, og blant skolene som deltar på landsbasis trekkes 19 skoleklasser ut som fylkesvinnere. Premien er et forfatterbesøk.

I tillegg til å presentere Hestenes klan for
8. klassen som vant laget jeg, i samråd med bibliotek-Bjørg, også et eget opplegg for 1.-4. trinn og for 5.-7. trinn.

På 1.-4. trinn snakket jeg om hvordan en forfatter går frem for å finne historier og fange dem. Og etter å ha tatt elevene på en reise gjennom fortellingenes historie fikk de selv være med på å lage et eventyr. Elevene var kreative og hadde mange spennende innspill på det som til slutt ble et eventyr som ikke står tilbake for andre norske folkeeventyr. Nok et eksempel på at flere hoder tenker bedre enn ett. :)

MS Utsira utgjør bindeleddet til fastlandet

På 5. - 7. trinn var temaet "Når bok blir film". Her fikk elevene et møte med klassisk dramaturgi, adaptasjonens utfordringer og ikke minst et innblikk i prosessen som ligger bak adaptasjonen av Hestenes klan. Det ble også tid til å snakke litt om forarbeidet på "Kon-Tiki", og se traileren, så elevene fikk en smak av Norges kommende storfilm.

Med 8. klassen som vant, kjørte vi et veldig åpent opplegg der elevene selv fikk styre mye av innholdet. Det ble en seanse som startet med at jeg fortalte dem om skriveprosessen og svarte på ulike spørsmål de hadde knyttet til innholdet og prosjektet som helhet. Vi snakket også om hvordan sosiale medier har åpnet for en fordypelse av bokas tematikk, før vi avsluttet med en egen bolk om hest og hestehåndtering, ettersom det var flere i klassen som selv drev med hest. Hyggelige og reflekterte ungdommer som jeg hadde stor glede av å prate med - og til.

For meg ble dette en nydelig reise ut i havgapet til et lite samfunn som virkelig må kunne sies å være i vinden. Sira er en sjelden plass, smykket med både kunstprosjekter og vakker natur. Det finnes hyggelige utleieleiligheter i gamle hus og en kunstnerbolig ved det gamle fyret for folk som vil dyrke sine egne prosjekter en periode. Anbefales! Man blir tatt godt imot på Sira og stillheten er balsam for sjelen! Takk for en uforglemmelig tur!

Samspillet mellom hest og menneske

Et viktig element i romanen Hestenes klan er det magiske samspillet som kan oppstå i møtet mellom hest og menneske. Dette samspillet kan også leses som et bilde på vårt møte med naturen eller som en metafor på den indre balansen vi leter etter - i oss selv.

Det er naturlig nok lite tilgjengelig materiale som viser samspill av den kvaliteten jeg referere til, men jeg kom akkurat over et nytt klipp som faktisk gir et inntrykk av det. Det er lagt ut av en trener jeg har lært mye av og som også har inspirert meg mye; Klaus F. Hempfling.

Legg merke til:
1. Hvordan hesten beveger seg - med letthet, frihet og stolthet.
2. Den subtile kommunikasjonen med hestens bakbein - dansen.
3. Mellomrommet mellom dem - og hvordan de aldri beveger seg inn i hverandres rom på en uvøren eller krenkende måte.